Bo Diddley

CHUCK BERRY
Med gitaren i bilen kom en annen ung musiker til Chicago i 55. Presentert som blues i natta over radio fra WLAC Nashville runget Chuck Berry ut med Maybellene. Han hadde kommet inn i studioet til Chess med en demotape. Det hørte på det, og igjen, det var helt annerledes.

Bluesens standardlåter stod på reportoaret hos Johnny Johnson, der Chuck Berry først spilte og sang. Johnny forteller at da de spilte sammen var det bare standard blues, men Chuck var ikke interessert i det, han hadde sin egen stil. Han spilte køntri eller hillbilly eller hva du nå skal kalle det. Gitarspillet hans var annerledes, det var etterslagets fødsel. Når rytmen i studioet ikke var tung nok, slo en av Chess brødrene på en telefonkatalog. Ikke for å holde rytmen men for å få det tyngre. Chuck jobbet i et hvitt strøk og hørte ikke Muddy Waters. Han hørte Frank Sinatra eller Pat Boone med en Muddy Waters låt. Han tenkte hvorfor kunne ikke han synge som Pat Boone for hvite og selge like bra hos dem som hos de svarte? Sommeren 55 lå «Maybellene» som nr. 5, Chess’ første listetopp. De tok plata til Allan Freed. I New York spilte Alan Freed svart musikk for hvit ungdom. Andre gjorde også det, og Chess så hva som var i ferd med å skje. Hvit ungdom begynte å like den musikken. Chuck skrev musikk direkte for ungdommen. Han skjønte hvordan hvit ungdom hadde det, han skrev om deres opplevelser og tanker. Chuck: «Jeg skrev om å være på skolen, om å ha en bil. Nesten alle blir forelsket, derfor skrev jeg om kjærlighet. Jeg vet hva som opptar folk.» Mange steder ble overrasket da Chuck skulle spille. Han skulle ikke ha vært svart, for det var hvite som spilte slik! Du kunne høre publikum hviske: «Jeg trodde han var hvit!» Men når han drog til med sangen, ble hudfargen bare et pluss. Svarte kom fra Sørstatene, fra der det hadde vært slaveri. De fikk jobb i Chicago og Detroit og kunne kjøpe seg en bil. Og hvite tenåringer hadde vært underkuet på hele 50-tallet. Plutselig falt rytmen og tekstene sammen til en helhet. Svart energi og ung, hvit energi førte til at rocken ble født. Ike Turner uttaler at du kan ikke gi Chuck Berry til de svarte, for de liker ham ikke. De kan godta f.eks Jimmy Reed og hans type synging men de orker ikke høre Chuck Berry synge om Louisiana.

Chuck Berry

RASE KONFLIKTENE I USA PÅ 50 TALLET.
Hvite stod fram og lagde komiteer som skulle stoppe rock, for det var nigger musikk. Den obskøne og vulgære rocken er et forsøk på å trekke de hvite ned på niggerens nivå mente de.

Sam Phillips sier de ble anklaget for å få hvite til å like niggere, de sa at ved å integrere musikken ødela de alt som var bra med musikk. Motstanden var utrolig. Motstanden kom ikke fra hele befolkningen, den kom fra noen i Sør- statene som ikke likte musikken. Hvite jenter likte musikken og de svarte spilte den. Little Richard ble anklaget for at når han kom til byen, gjorde han ungdommen gale. Svart musikk var så energisk, den var så full av rytme at det var det som tente dem. Hvite og deler av den svarte befolkningen var ikke klar. De skjønte det ikke. Så lot de Pat Boone spille inn Little Richard sine sanger. Slikt ble bare ikke gjort da det var rhytm&blues. Men det var vulgær musikk, ingen hvite sang det. Det var uakseptabelt. Men så fikk musikken et hvitt publikum. Og når en plate solgte bra blant både de hvite og svarte, skjønte de at de kunne tjene penger på det. Pat Boone sang Tutti Frutti uten særlig innlevelse. Hvit ungdom ville høre Little Richard’s ville versjon. Så de kjøpte hans plater uten å fortelle det til mor og far. Så la de Pat Boone på senga og Little Richard i skuffen. Pat var en imitasjon. Men andre hvite hadde noe å bidra med. Sam Phillips mente bestandig at akkurat på denne tiden, at hvis han kunne finne en hvit sørstats gutt, så kunne han gjøre et par ting som han visste riktignok ville ta litt tid, men…ELVIS PRESLEY
Det øyeblikket kom da 18-årige Elvis Presley kom til Sun og betalte 3,98 dollar for å synge «My happines» på plate…

Fortsettelse følger…