Del 6 – Den store kuduen
Neste dag begynte kudujakten for alvor. Etter en god frokost (med mange spydige kommentarer vedrørende forrige ”Sjakalnatt”) bar det ut i bilene. 30 minutter senere var vi ute i bushen igjen. Vi ble plassert med hver vår guide (Thys var selvsagt med meg) i 6 meter høye jakt-tårn som var bygget midt ute i bushen. Dette var gjort for å få oversyn over den 2 meter høye buskvegitasjonen. Det var vaklevorne greier disse tårnene, men effektive nok. På ny ble buskmennene sendt ut i bushen for å få kuduene i bevegelse. Disse buskmennene – eller trackere – som de også ble kalt var noen snåle karer. De var en blanding av Hottentott (no kidding!) og Bushman. Små av vekst og helt utrolige til å følge spor. Uten dem hadde kuduene i bushcountry hatt en meget trygg tilværelse.
Vel på plass oppe i tårnet satt Thys og jeg og ventet. Jeg så utover et hav av grønn vegitasjon. Hvordan skulle jeg kunne se noe dyr her? Jeg spurte Thys. Han sa bare at dyr ville jeg få se, ”Trust me.” – Jo, jeg fikk jo bare truste ham.
Bushcountry sett fra skytetårnet
Bushcountry sett fra skytetårnet
Bevegelse under tårnet! Jeg kikker forsiktig over rekkverket og får se en sjakal som står og pisser på det ene tårnbenet. Skulle vel viske vekk nordmann-lukta. Jeg prøver å manøvrere rifla over kanten for å gi slyngelen en lærepenge, men Thys griper meg i armen og gjør noen ”du-skal-ikke-skyte-noen-sjakal-nå-bevegelser” – pekefinger over leppene og shhhh. Sjakalen kastet bare et hovent blikk opp på meg etter tømmingen og vekk var han. (Heldigvis fikk jeg hevnet meg på noen av slekningene hans som spiste på en sebra vi hadde skutt noen dager senere – men det er en annen historie).
Det var rolig i enda noen minutter – så begynte det! En (for meg) stor kudu med svære krøllhorn kom imot oss og begynte å spise på noe vegitasjon mindre enn 20 meter fra oss. YESS! Endelig et bytte på hyggelig skuddhold. Den var tydeligvis ikke vàr oss der vi satt i ”løse luften”. For et syn det var å se dette majestetiske dyret i sine naturlige omgivelser, fullstendig uvitende om vår eksistens. Jeg gjorde skytetegn til Thys og begynte å lirke rifla over kanten. Men, på ny fikk jeg en beroligende hånd på skulderen, hoderisting og: ”Too small”. – Nei, ikke nå igjen! En stille norsk ed fulgte kuduen inn i buskene igjen. Javel, denne var også ”Too small” og igjen kom tankene på hvordan en ”Big Kudu” skulle se ut. Jeg fikk svar litt senere.
Etter at ca 40 kuduer, okser, kyr og kalver hadde passert på under 100 meter fra tårnet rykker Thys plutselig til. Han slår meg i skulderen, peker med en dirrende finger ut i det store intet og sier: ”There!” ”Ehh, where?” kommer det spakt fra meg – jeg ser bare busker. ”THERE!!!” sier en intenst pekende Thys, og jeg skjønner dette er alvor. ”Ohh my God he is big!” mumler han, som om det skulle roe meg ned. Hvordan han kunne se dette dyret – og at det var et dyr i rekordklassen forblir et mysterium. Jeg hadde enda ikke sett dyret. Hvor i granskauen – eller i buskene – var denne ”ohh-my-God-kuduen?” Rifla over kanten, forstørrelsen på riflekikkerten opp på 12x og intens speiding i retning Thys pekefinger. DER! På ca 250 meter ser jeg giganten gjennom kikkertsiktet. Kuduen var ubegripelig stor – og på vei luntende på skrå bort fra oss! Den gode roen kom over meg, som så mange ganger før, når jeg får synskontakt med vilt. Jeg ventet til dyret ville komme fri bak en busk – holdt fremme på bogen grunnet bevegelsen til dyret– og trakk av. Jeg så gjennom siktet at dyret falt og ute av syne var den, men ryggmargfølelsen min sa at skuddet hadde truffet litt langt bak på dyret. Uheldigvis fortok ryggmargfølelsen seg litt når en overivrig Thys lovpriste mine skyteferdigheter (han så jo dyret falt i skuddet) og snakket om horn i 48 tommers (ca 150 cm) klassen. Nei, det var sikkert et godt treff. Vi tok peiling på skuddstedet og hastet ned stigen. Å gå 250 meter i bushen er mildt sagt vanskelig. Etter en god stund leting – etter mange ord som ikke står i ordbøkene – etter å ha fått revet opp huden av krattet kom vi frem til der hvor vi mente kuduen skulle ligge. Tomt!
Den forferdelig mistanken kom over meg med full kraft. Satt skuddet for langt bak? Hadde den klart å stikke seg bort i det tette krattet? Thys inntok sporhund stilling og ”snuste” rundt. Nei, her var det bare ingen kudu eller blodspor av en kudu. ”Shit, shit, shit”. Humøret mitt sank til et lavmål – hadde vi mistet den? Thys sa at han skulle gå tilbake til tårnet for å ta ut ny peiling – og jeg skulle stå der jeg stod så han kunne se meg og eventuelt korrigere kurs. Vekk var han og jeg stod alene igjen i bushen. Etter en stund ser jeg han klatrer opp i tårnet og ser i min retning. Da skjedde det!
I det Thys ser mot meg løfter han armen og brøler med sinnsyk angst i stemmen: ”HE’S ALIVE!!!!”
Det er som Den Onde selv reiser seg rett bak meg. Jeg kjenner blodet fryser til is og med Derek’s innprentning om at ”african game does not die properly – you have to KILL them” og et utall skrekkhistorier om spiddede jegere av skadeskutte dyr friskt i minne, snur jeg meg forsiktig rundt. 4-5 meter fra meg ser jeg rett inn i øynene på en 400kg tung, illsint og hardt såret kudu. Han stirrer ondt på meg og blåser blod ut av naseborene, skraper i bakken med frambeina og lager noen forferdelige lyder. Nakkehåra mine står som på et piggsvin. Herregud så stor han er, og etter kastingen med
nakken har han helt klart lyst til å spidde meg på de enorme hornene sine. Jeg løfter rolig rifla til skulderen for ikke å provosere frem et angrep og prøver å finne en åpning i buskaset for å få inn det siste avgjørende skuddet. Jeg vet jeg får bare en sjanse da han er klar til å rase ut av skulet sitt.
Tor Helge med sin store Kudu.
Her opplevde jeg mitt ”sannhetens øyeblikk” for de som vet hva som ligger i det. Hvor lang tid vi stod sånn vet jeg ikke. Tiden hadde opphørt å eksistere. Jeg beveget meg litt til siden og fikk en åpning til bogen i buskene. Jeg ser bare pels i kikkerten, selv om jeg hadde skrudd ned til 4x forstørrelse, men jeg fikk
en god følelse på hvor skudde skulle settes. Jeg trykket rolig på avtrekkeren for ikke å rykke av et sleivskudd. Skuddet satt der det skulle – denne gang – og dyret falt om og døde etter noen kraftløse spark i sanden.
400 kg Kudu i bushcountry er tungt å dra ut.
Da den obligatoriske fotograferingen og filmingen var unnagjort ble hornene målt; 47,5 tommer. Da jeg på kvelden slo opp i rekordboka viste det seg at dette var den 17. største kudu som noensinne var registrert skutt i denne del av Sør Afrika og den tok nesten livet mitt.
17. plass i rekordboken
Neste gang: Jakt på Impala…