Del 2 – Jakt på Springbukk
Vi drikker kaffen og prater om de kommende 10 dagers jakt. De første 6 dagene skal vi jakte i Great Karoo-området, de 4 siste i Eastern Cape som ligger i retning av Port Elisabeth. Denne todelingen av jakta er gjort for å få jaktet på forskjellige typer vilt. Viltet vi skal jakte på er forskjellige typer antiloper, zebra og forskjellig småvilt og rovvilt som sjakaler og lignende som kommer i vår vei. Det er kun trofèjakt. Kjøttet av antilopene blir igjen til rancheierne.
Tor Helge bak busken rett før 100 springbukker passerer ham.
Ved frokostbordet får vi beskjed om dagens jakt: Fri avskyting av springbukk – Sør Afrikas nasjonaldyr. Springbukken har en størrelse som en liten norsk hjort. Dette er drivjakt hvor driverne rir på hester p.g.a. de store avstandene. De jager springbukkene mot skytterne. Det høres ut som å skyte dyr i Kristiansand dyrepark, noe det skulle vise seg ikke å være. Mer sky dyr enn springbukk skalen lete lenge etter.
Etter frokost og briefing bærer det ut på post. Jeg blir etterlatt alene midt ute i ørkenen bak en busk med beskjed om at her kommer det dyr overalt. En vennlig anmodning om ikke å skyte noen av hestene eller driverne som satt oppå. Et lurt smil, et blunk og vekk var de – og jeg var overlatt til meg selv. Med skarpladd rifle, Brno .375 Holland & Holland Magnum sitter jeg i helspenn. Total stillhet. Siden det er midt på vinteren her nede med frysepunkt temperaturer om natten er mange smådyr og insekter i dvale. Det forklarer stillheten.
Tor Helge bak busken rett før 100 springbukker passerer ham.
Jeg kjenner sola begynner å få tak og forstår med letthet hvorfor Great Karoo betyr ”Great Thirst – Stor Tørst” på africaan – nasjonalspråket. Her hvor jeg sitter i beskjedne 25 grader C blir det rundt 55 grader C om sommeren mens vi henger ut julenek og står i kø på Kvadrat. Plutselig blir jeg vàr en skygge i høyre øyenkrok. En flokk på over 100 springbukker kommer løpende ca 250 meter fra meg. Skal jeg skyte? De springer som besatt med høye hopp. Nei, det er for hasardiøst. Jeg venter med skytingen og filmer heller dyrene på video. Pulsen har så vidt kommet ned i hvilepuls da verden eksploderer rundt meg. Jeg sitter heldigvis enda bak busken da flokken kommer styrtende. Bakfra kom de, sikkert 200 dyr, som skutt ut fra intet tordner de forbi meg på 2 meters hold. Heldigvis var busken så stor at flokken delte seg i to i stedet for å rase rett igjennom. Alle som har sittet inne i en flokk med panikkslagne antiloper (trolig ikke mange) vet hvordan jeg følte meg da. Med en slags skrekkblandet fryd huker du deg sammen i fosterstilling og venter på å bli trødd ned – men ikke ei klov traff meg. Litt tøffere når ”tordenen” avtar i styrke reiser jeg meg opp i knestående. Her skulle det jo jaktes! Rifla kastes opp til skulderen og jeg følger den største springbukken jeg ser gjennom kikkertsiktet. Jeg finner bogen i trådkorset, holder litt foran grunnet den store farten, holder pusten og lar skuddet gå. Den 235 grains tunge Barns X kula treffer bukken i bogen i det den er på vei opp i et nytt hopp. Dyret gjør en saltomortale i det kula treffer og er død før den treffer bakken. Mitt første afrikanske vilt er felt! Jeg går frem og ser på springbukken. En voksen hann med flotte horn (antiloper har horn og ikke gevir som vårt klovvilt). Litt etter kom en av rytterne og vommet ut dyret og merket det med ”TOR”. Jeg var mektig stolt. Da kommer rytteren mot meg med hjertet til antilopen. I god afrikansk tradisjon skal en spise hjertet fra sitt første felte vilt rått. Noe jeg gjorde og som smakte – ja, som rått hjerte.
Denne dagen skjøt jeg 10 springbukker fra denne posten. Det ble som regel vrine skudd på lange hold. En gang skjøt jeg to dyr i ett skudd og en annen gang klarte jeg å snu en flokk som løp fra meg med å skyte foran dyrene så de ble skremt av støvskya som kula laget. Kort sagt ikke noe en vanligvis gjør i de norske skoger. Noen bom i ny og ne ble det også p.g.a. vanskelig avstandsbedømming og konstant puls over 200 men samtlige felte dyr gikk ned med det vi jegere kaller knall-og-fall, dvs drept i skuddøyeblikket.
Tor Helge Drengstig og Thor Odland med dagens fangst, 20 springbukker.
Når jaktdagen var over ble jeg hentet av Derek Parker, en hvit sørafrikaner som hadde levd av jakt hele livet og som fortalte et utall av jakthistorier. Han ble imponert over 10 felte dyr første jaktdag i Sør Afrika. Og han lo godt da jeg fortalte om min nær-døden-opplevelse i antilopeflokken. Han bare lo og sa: ”Be glad we didn’t hunt rhinos”.
Tor Helge Drengstig og Thor Odland med dagens fangst, 20 springbukker.
Før vi reiste tilbake til ranchen ble alle felte dyr samlet og flådd. Negrene som gjorde denne jobben arbeidet på ranchen og stammen de tilhørte fikk all innmaten av dyrene. Det var da jeg ble invitert på stammens ”grill party”. Jeg ble geleidet bort til en svær jernrist som lå over et døende bål. Jeg fikk servert nydelig nygrillet springbukklever som ble spist på afrikansk vis sittende rundt bålet. DA var jeg i Afrika! Den lokale ”hot dogen” stod jeg høflig over. Det var tydeligvis gourmetbiten de sparte til slutt og de ble noe overrasket da jeg avstod fra nygrillet springbukk endetarm! Rått hjerte og lever fikk holde.
Første jaktdag endte med den flotteste solnedgang jeg har sett. De lokale hevdet at solnedgangen i Great Karoo var den vakreste i Afrika. Svært mulig de har rett i det.
To be continued …